Norske fornminner

Lucius VerusFornminner er det samme som fortidsminner. I dagens lovgivning er ordet fornminne erstattet med Automatisk fredet kulturminne. Dette begrepet kan også inkludere naturhistoriske forekomster. Fornminner er alle kulturminner fra steinalderen og fram til middelalderen. Alle kulturminner fra før 1537 er omfattet av dette begrepet.

Året 1537 var et viktig årstall på mange måter. Dette året startet reformasjonen i Norge, og årstallet markerer dermed slutten på middelalderen. Alle kulturminner som er fra før 1537 er automatisk fredet, og skal dermed ikke ødelegges eller skades. Dersom et slikt kulturminne dukker opp, trenger man ikke noe eget fredningsvedtak, ettersom kulturminneloven automatisk er gjeldende.

Vanlige fornminner

Blant de vanligste fornminnene i Norge er gravhauger, rydningsrøyser, helleristninger, fangstgroper og hustufter. Disse skal ikke skades, og dersom man oppdager at man har skadet et slikt fornminne, for eksempel under utbygging, skal man umiddelbart varsle om dette. Ellers har man plikt til å sjekke om det er fornminner i et område før man begynner med utbygging. Det er straffbart å ødelegge kulturminner.

Løse gjenstander fra før 1537 kalles løse kulturminner. Disse er automatisk Statens eiendom, og man har plikt til å overlevere slike gjenstander enten til fylkeskonservatoren eller til et av de arkeologiske museene. Man har krav på finnerlønn, men har ellers ikke lov til å tjene penger på salg av slike gjenstander. Man har heller ikke lov til å beholde disse fornminnene selv.

Lovbeskyttelse av fornminner

Fornminner ble tidligere ødelagt uten at folk tenkte over det. En rekke stavkirker og steinkirker ble revet, for å gi plass til nye kirker. Mange gravhauger og hustufter ble antakelig også fjernet, for ingen fornminner var vernet før i 1893. I 1893 ble loven om kirker og kirkegårder vedtatt, og folk ble etter hvert bevisst på den kulturelle verdien til gamle bygninger og kulturminner. Selv om mange kirker allerede var ødelagt, finnes det heldigvis fortsatt en del stavkirker og steinkirker igjen, mange av dem er svært gamle.

Den første fredningsloven het Lov om Fortidsminder. Den ble vedtatt i 1905, og omfattet forhistoriske og middelalderske bygninger, monumenter og gjenstander. I 1912 ble Riksantikvaren opprettet. Denne institusjonen skal både vedta fredning og sørge for at fornminner og kulturminner blir bevart og restaurert om nødvendig. Riksantikvaren kan stanse utbygginger dersom kulturminner er truet.

I 1920 ble loven fra 1905 utvidet slik at enkelte bygninger fra etter reformasjonen også ble fredet som kulturminner. I 1927 kom en lov som gjorde det ulovlig å føre bygninger og gjenstander eldre enn 100 år ut av landet. Dette var for å hindre at slike gjenstander ble solgt til høystbydende. Staten ønsket at kulturminner skal tilhøre hele folket, og ikke gjemmes vekk i private samlinger. Loven omfattet også nyere gjenstander som hadde særlig historisk interesse.

I 1951 ble alle disse lovene føyd sammen til en, og denne loven ble erstattet av en ny lov om kulturminner 9.juni 1978. Loven ble revidert i 2001. Dagens lov om kulturminner omfatter både faste kulturminner som bygninger, gravhauger og hustufter, løse kulturminner, skipsfunn og arkitektonisk og kulturhistorisk verdifulle bygninger og anlegg. Samiske kulturminner omfattes også av loven.