Kulturminner i Norge

4348844843_b16f7fd2ff_mKulturminneloven sier at alle historiske spor etter menneskelig virksomhet kan regnes som kulturminner, inkludert steder tilknyttet historiske hendelser, tradisjoner og tro. Kulturminner kan blant annet være byggverk, bygninger og fartøy, men omfatter også andre spor etter gammel aktivitet, som tjæremiler, kullgroper, gravhauger, helleristninger, jernvinner, rydningsrøyser og rester etter gamle boplasser.

Kulturminner er sterkt knyttet til historien bak stedet eller gjenstanden. Både kulturminner og kulturmiljøer er viktige fellesverdier for samfunnet. De er unike kilder til kunnskap om fortiden, og kan også gi økonomisk og sosial verdiskapning.

Kulturminner vernes

I mange land er definisjonen av kulturminner basert på gjenstandens eller bygningens alder, estetiske betydning og historiske status. Det legges også vekt på hvor sjeldne de er. Vern av kulturminner er ikke et nytt fenomen. Enkelte romerske keisere utstedte også dekreter for å beskytte fortidsminner og historiske steder. Men det var først i renessansen kulturminner ble ansett som viktige for samfunnet. Geistlige og rike verdslige begynte å samle inn kunstgjenstander, og søkte om vern av viktige historiske steder.

Under nasjonalromantikken på 1800-tallet ble det krevd bedre vern av kulturminner. Mange land opplevde på denne tiden at kunstverk og antikviteter ble ført ut av landet, og havnet i museer andre steder i verden. Dette førte til at både Hellas og Frankrike vedtok lover for å beskytte fortidsminnene sine.

Alle norske kulturminner fra før 1537, alle bygninger fra før 1650 og samiske kulturminner som er eldre enn 100 år, er automatisk fredet etter kulturminneloven. Nyere kulturminner blir fredet ved enkeltvedtak fra Riksantikvaren, eller gjennom Miljøverndepartementet. I tillegg til bygninger og bygningsmiljøer, prioriteres kulturlandskap, kjøretøy, fartøy, kraftstasjoner og demninger, og andre kulturminner som forteller noe om historien og utviklingen av dagens samfunn. De første fartøy som ble fredet var DS Skibladner og bilfergen MF Skånevik.

Kulturminnenes betydning

Kulturminner omfatter elementer både fra de eldste tider og fra moderne tid, fra alle grupper og samfunnslag. De omfatter både finere kunst og bruksgjenstander. Kulturminner skaper forståelse for tradisjoner, og er identitetsbyggende for et land eller en folkegruppe. De gjør folk tryggere på sin kulturelle arv og identitet, og gjør dem dermed mer tolerante også overfor andre kulturer.

Norske kulturminner eies enten av Staten, fylkene, museer, Fortidsminneforeningen eller av privatpersoner (blant annet bygninger). Vernet av kulturminner ledes av Riksantikvaren.

Den raske utviklingen av samfunnet gjør at også nyere bygninger og gjenstander blir betraktet som kulturminner.

Statens kulturminneråd skal fremme vernet av kulturminner i Norge, inkludert Svalbard. De skal også gjøre vern av kulturminner kjent og påaktet, og verne kulturminner fra forskjellige miljø og samfunnslag.

Faste kulturminner inkluderer boplasser, bygninger, bygningsrester, veifar, forsvarsverker, tingsteder, gravplasser, helleristninger og lignende. Hvis disse stammer fra før 1537, eller er samiske og eldre enn 100 år, er både de og en sikringssone rundt, fredet. Slike steder skal ikke skades eller ødelegges. Stående bygninger fra perioden 1537 til 1649 er også automatisk fredet.

Løse kulturminner som våpen, redskaper, religiøse gjenstander, innbo, smykker og lignende fra før 1537 er fredet og tilhører Staten. Mynter fra før 1650 regnes også som kulturminner.  Skipsvrak som er eldre enn 100 år, samt tilbehør og last fra slike, er også statens eiendom.