Det norske språkets utvikling – bokmål og nynorsk

7388006916_1b876c5d40_mNorges offisielle språk er norsk og samisk. Norsk tilhører den nordgermanske språkgruppen. Det er beslektet med dansk og svensk, og de tre språkene er gjensidig forståelige. Norsk har to skriftlige varianter; bokmål og nynorsk.

Samisk tilhører den finsk-ugriske språkgruppen, og snakkes hovedsakelig i de nordligste fylkene, men det bor samer over hele landet. Samisk deles inn i språkene nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Nordsamisk er det største av disse språkene.

Bokmål og nynorsk

Bokmål og nynorsk har to ulike opprinnelseshistorier. Bokmål er en fornorsket versjon av dansk, utviklet på grunnlag av hovedsakelig østlandsk talemål. Nynorsk er basert på en sammenligning av norske dialekter, og ble utviklet av Ivar Aasen.

I dag har målformene nærmet seg hverandre gjennom rettskrivingsreformer. Til daglig er det få personer som snakker disse målformene. De fleste snakker dialekter. Dialektene i Norge står sterkere enn i mange land. Noen bruker også en blanding av dialekt og normalmål.

Bokmål og nynorsk er likestilte etter loven. Bokmål er mest brukt, først og fremst fordi det dominerer i og rundt Oslo og andre større byer. Antallet nynorskbrukere er mellom 10 % og 15 %. Nynorsk dominerer på Vestlandet, i fjellbygdene nord i Gudbrandsdalen, i deler av Valdres og Hallingdal, vest i Telemark og i Setesdal. Utenfor kjerneområdet er nynorsk mye brukt i offisielle sammenhenger og i kulturlivet (i litteratur, i teateret, i kirken) og på TV og radio.

Historien til det norske språket

Norges eldste språk er urnordisk. Dette språket ble skrevet med runene i den eldre runerekken. Språket ble også snakket i Danmark og Sverige, og ble snakket allerede før år 200 e.Kr. Rundt år 600 endret språket seg, og det norrøne språket oppsto. Mange gamle stammevokaler falt bort, og omlyd dukket opp. Tidlig norsk tok også opp ord fra keltisk og frisisk.

Grunnlaget for de nordiske nasjonalspråkene ble lagt under vikingtiden. Både før og under vikingtiden ble norsk spredt til Island, Færøyene, Grønland, Irland, Nord-England og øyene nord for Skottland. Både islandsk og færøysk stammer fra norsk. Den eldre runerekken med 24 tegn ble byttet ut med den yngre runerekken, som bare hadde 16 tegn.

Det moderne språket

Det latinske alfabetet begynte å bli tatt i bruk på 1000-tallet. Dette alfabetet kom fra England. Skriftspråket begynte å spille en viktigere rolle utover 1200-tallet, spesielt under Magnus Lagabøte. Med svartedauden opphørte mye av den boklige opplæringen, og det finnes svært få skriftlige kilder fra 1349 og fram til 1520-årene. I 1520-årene hadde dansk erstattet det norske skriftspråket, selv om norsk også ble brukt i enkelte sammenhenger.

Talespråket ble ikke erstattet av dansk, selv om dansk til dels ble snakket i byene. Etter 1550 dukket det opp litteratur skrevet på et blandingsspråk, der dansk ble kombinert med ord fra norsk talemål. Dette blandingsspråket ble etter hvert til bokmål.

På 1800-tallet ble språket fornorsket, samtidig som Ivar Aasen bygde opp sin målform, som ble til nynorsk. Han tok spesielt hensyn til dialekter som lignet på gammelnorsk. De to målformene konkurrerte mot hverandre, men ble jamstilt i 1885. På 1900-tallet gjennomgikk begge målformene rettskrivingsreformer og ble til dagens språk.